12. august 2003 - 28. november 2008.

 Reg. nr. 16454/03

HD: E CL: FRI

UTSTILLING:

Spesialutstillingen juni 2004 - 1JK 1JKK HP, Tore Fossum.

Elverum august 2004 - 1JK 1JKK HP, Randi Schulze.

Lillehammer november 2004 - 2JK, Irene Krogstad.

Kongsvinger mai 2005 - 1JK 2JKK, Bo Wallin.

Hvaltjern mai 2005 - 1UK 2UKK, Trygve Heyerdahl.

Fellesutstillingen mai 2005 - 2JK, Siv Sandø.

Spesialutstillingen juni 2005 - 2JK, Per Iversen.

Hun fikk alltid fine kritikker for eksteriøret sitt, men hun haltet grunnet hoften sin!

Shakira var hunden med stor H... Alles kjære Shakira!! Det fantes ingen som ikke elsket den store personligheten hun var, og hun var min øyensten! Det kommer nye hunder, nye personligheter her i huset, men ingen kan noensinne fylle hennes plass!

Til minne om Skuruberget`s Shakira!

Shakira ble født 12.august 2003 – den minste levende valpen av et kull på 10.

Da Era nedkom tidligere enn beregnet startet alt med brask og bram ute i hundegården. Vi oppdaget det da seks av valpene var født under hundehuset, deriblant Shakira på 130 gram.. Og der startet også historien om en hofte slått ut av ledd og alt som fulgte i kjølvannet av dette.

På kontrollen før kullet skulle leveres ble det ikke oppdaget, men en venninne bemerket at hun hadde lagt merke til henne tidlig. Hun var spesiell fra hun kom seg på bena og satt alltid i valpekassa og så på oss med store, triste øyne da de andre hoppet opp med frambeina på kanten. Hun skulle egentlig selges, men slik forholdene nå en gang ble beholdt vi henne selv. Når sant skal sies var det den største gaven jeg fikk da hun allerede hadde vunnet våre hjerter med sin utrolige, herlige personlighet. Avliving var aldri noe alternativ, så overskuddet fra valpesalget gikk til hennes hofteoperasjon.

Røntgen viste ei hoftekule som lå oppe på siden hennes – akkurat som etter f.eks. påkjørsler. Skålen viste påleiringer lag for lag ettersom tiden hadde gått og frem til operasjonen 5. desember 2003. Hun var da nesten 4 måneder gammel. Selve kula var fin og rund – slik den skulle være. Siden det hadde gått så lang tid var muskler og sener blitt for korte og kula kunne ikke settes på plass i den opprinnelige skålen. Det ble da laget en ny skål. Opptrening i Water Walker og måneder med forsiktig belastning og masse tid på fanget startet. Og hun ble en av flokken omsider. Dyktig bortskjemt, alltid et høyere gir enn de andre. Ei frøken som ga oss alt av seg selv.

Prognosen for at hun skulle få et fullverdig liv som fuglehund var gode fikk vi beskjed om, noe som var forutsetningen for at vi lot henne gå gjennom operasjonen!  Hun ble operert av tre veterinærer. To av dem var veterinære spesialister. En fra Gjøvik og en fra Bergen. Tredjemann var ganske fersk og fra Hamar. To år etter fikk vi en ubehagelig overraskelse da et brev som ikke var ment for våre øyne kom i våre hender fra NKK. Jeg trodde de kunne lese av den friske hoften, og veterinæren mente bildet ville komme i retur grunnet den opererte hoften.. Men neida – den opererte hoften fikk diagnose E – sterk hofteleddsdysplasi! Og da startet kampen med å få omgjort diagnosen! Brev gikk frem og tilbake mellom oss og avleser hos NKK – og senere mellom oss og generalsekretæren hos NKK. Ren arroganse og til dels ubehagelig. Da de til slutt begynte å gå tomme for argumenter og begynte å motsi sine egne utsagn fikk vi ikke fler svar!! I tillegg kom det da et vedlegg som var innsendt sammen med røntgenbildene der det stod svart på hvitt at operasjonen ikke hadde vært vellykket... Det var et slag i ansiktet på oss!! Men – selv om vi hadde et par veterinærer som var uenige med oss var flertallet på vår side etter å ha sett bildene og hørt historien hennes! Hun ble sterilisert slik at hun skulle slippe belastninger ved løpetider i tillegg.

Shakira var med på trening og jakt. På trening viste hun seg som ei viljesterk dame som kort og godt nektet å være med på aktivitetene de andre var med på, men sosial var hun mer enn gjerne. På jakt hadde hun et flott søk og jaktlyst til fulle, men her påvirket helt klart hoften henne. Var det kaldt endte hun som regel med å holde benet oppunder seg mens hun peste. Gjerne etter en times tid... Så vi skjønte jo etter hvert at strikken ikke lot seg strekke så langt. Tankene mine gikk nesten alltid til pesingen hennes – om dette stressnivået hadde med smerter å gjøre... Spurte en veterinær om hvordan dette med forkalkninger utviklet seg og fikk beskjed om at de stoppet når hunden var utvokst... ”Gudskjelov” tenkte jeg, ” da blir det ikke mer enn det som allerede var der da hun ble HD røntget”. Nå da hun ble avlivet spurte jeg denne veterinæren og fikk til svar at ”Forkalkninger – de stopper når det er fullt...” Hadde jeg ikke vondt i magen fra før så fikk jeg det da!!

Som personlighet var Shakira utrolig!! Hun tok alle som møtte henne med storm og snek seg inn i hjertene til de mest hardbarkede... Med sin varme og elskelige væremåte og store kjærlighet til oss mennesker var hun spesiell for veldig mange! Hun møtte opp når folk kom, med sin kjære ”Jimmy” i munnen mens hun pratet i vilden sky og hele kroppen logret :O) Hun la helst snuta inntil kinnet og bare stod der og koooooste, eller hun krøp opp på fanget og vred seg slik at hun hadde kontakt kinn mot kinn. Slik kunne hun sitte i evigheter. Hun var veldig avhengig av meg, hatet å kjøre i bilen til Norodd hvor hun igjen peste hele veien til vi var fremme hvor vi nå enn skulle. Siste året var hun såre fornøyd når hun hørte bilen dra og hun slapp å være med – helt atypisk en ES som elsker å løpe i fjellet... Dette bekymret meg! Etter hvert ble hun også en nervebunt hver gang det smalt et skutt i skogen i nærheten og peste, skalv og ristet. Ja, hun tok stor plass den lille, herlige jenta vår, og alltid fulgte jeg henne med argusøyne. Alltid lurte jeg på HVOR vondt hun egentlig hadde.. Hun var en liten bunt full av stress – så ulik sine søsken!

Så kom da disse siste to dagene hvor hun ”harket” opp  bøttevis med slim og vi fikk henne til veterinæren første dagen. Ble sendt hjem med diagnosen kennelhoste til tross for protester fra meg ( veterinæren er tilgitt ) !! Neste dag bar det av gårde igjen da antibiotikaen jeg fikk til henne samme morgen kom opp igjen hel – langt utpå ettermiddagen. Etter masse blodprøver og flere røntgenbilder ble det oppdaget at hun hadde blokkering i spiserøret – der passerte det ingen ting. I tillegg hadde hun fått slim i den ene lungen. Behandling ville vært langvarig, hvis det hadde nyttet i det hele tatt, og utsatt henne for enda mer smerte. Så etter anbefaling fra veterinæren lot vi henne få sovne inn.

Det merkelige er at jeg føler at dette var helt riktig og har fått en ro i meg som ikke har vært til stede disse 5 årene! En ro som ikke kan bety annet enn at Shakira har fått det godt til slutt!! Jeg evner å se tilbake på alle de gode minnene i stedet for å være helt knust – noe jeg var bombesikker på at ville skje. Det er blitt en ro i huset som heller ikke har vært til stede i løpet av disse fem årene og de andre hundene kommer frem på en ”ny” måte. Dette viser bare hvor enormt stor plass den lille jenta har tatt!

Ingen av oss ville ha unnvært henne, til det har hun gitt oss så enormt mye glede! Hun vil huskes så lenge vi lever, men vi er glade hun nå har fått fred og forhåpentligvis løper og jakter fugl av hjertens lyst med bror Troll - et sted hvor smerter ikke finnes!